turid med pasient

– Som øyeleger har vi dessverre altfor liten tid med pasientene. Vi må undersøke deres tilstand og har i liten grad tid til å føre en skikkelig samtale. Men jeg prøver å stille spørsmål om hvordan de føler seg og om det er noe spesielt de lurer på, sier overlege Turid Skei Tønset ved øyeavdelingen på Oslo universitetssykehus HF på Ullevål.

Her sjekker hun øyetrykket til Kirsten Gjessing (82). Hun har glaukom, og etter en kataraktoperasjon har kvinnen fra Oslo hatt problemer med å regulere øyetrykket. Derfor skal hun opereres for dette påfølgende uke. Skei Tønseth informerer om hva som skal skje og hvordan Gjessing skal forberede seg. Praktiske detaljer med taxibestilling og kontroller etter operasjonen blir også diskutert.

– Har du noen flere spørsmål? Skei Tønset ser på Kirsten Gjessing og smiler.
– Nei, jeg føler meg ganske rolig nå.
Kirsten Gjessing reiser seg, tar på seg frakken og henvender seg til meg:
– Er hun ikke fantastisk, sier hun. – Jeg var nervøs før jeg kom hit i dag, men nå føler jeg meg veldig mye roligere.

MED I GLAUKOMFORENINGENS STYRE
Overlege Turid Skei Tønset sitter i Norsk Glaukomforenings styre. Styreleder Per Kaland er svært glad for å ha fått en slik kapasitet å spille på:
– Vi har siden starten vært så heldige å ha med oss overlege Jan Erik Jakobsen i styret. Dette har betydd svært mye gjennom foreningens ti første år. Når han nå ønsker å prioritere andre utfordringer, er vi svært glade for å ha fått med oss Turid. Hun har mye å bidra med. Hennes daglige arbeid er stort sett knyttet til glaukom. I tillegg er hun svært dyktig på å kommunisere, både med pasientene og med kolleger på sykehuset.

– Det var veldig hyggelig å bli spurt om å bli styremedlem, sier Turid.
– Foreningens arbeid har jeg fulgt gjennom mange år og er imponert over det den har fått til. Informasjonsarbeidet er veldig viktig, ikke minst for å få ned mørketallene. Og uten foreningens arbeid ville ikke denne utfordringen blitt tatt tilstrekkelig vare på. Kan jeg bidra til at vi sammen kan få til enda mer, så er jeg bare glad for det.
Jeg leser for tiden over et tekstutkast til en brosjyre som tar for seg arvelige faktorer, så jeg er godt i gang. Det føles bra!

DÅRLIG TID EN STOR UTFORDRING
Turid peker på noen store utfordringer hun og hennes kolleger møter daglig.
– Som øyeleger har vi dessverre altfor liten tid med pasientene. Vi må undersøke deres tilstand og har i liten grad tid til å føre en skikkelig samtale. Men jeg prøver å stille spørsmål om hvordan de føler seg og om det er noe spesielt de lurer på. Det viktige er at pasienten ikke brenner inne med spørsmål og går herfra og er misfornøyd eller urolig. Det er viktig å få nok informasjon – ikke bare om sykdommen, men også om det å leve med den.
Et råd jeg gir mine pasienter er å skrive ned spørsmål etter hvert som de dukker opp og ta med denne listen til meg ved neste kontroll.

PÅRØRENDE VELKOMMEN
– Noen kommer til kontroll i følge med en pårørende. Det er jeg bare glad for. Jeg tilbyr da at de begge kan komme inn til meg. Noen sier ja til dette, andre ønsker det ikke. Det respekterer jeg. De pårørende er viktige støttespillere, derfor legger jeg vekt på også å informere dem godt. To par ører får ofte med seg mer enn ett. Pasienten selv kan være urolig, da er det også vanskeligere å få med seg innholdet i det jeg sier. Når det gjelder drypping av øyne, er det relativt mange som kan behøve hjelp til dette. Både til den fysiske dryppingen og til å huske når de skal dryppe. Men de vil kanskje ikke si fra. Derfor nevner jeg at dette ikke er noen uvanlig problemstilling og at hovedsaken må være at pasienten får tatt medisinen på riktig måte og til riktig tid.

Min erfaring er at menn i sterkere grad enn kvinner synes det er nedverdigende å ikke klare dryppingen selv. Jeg prøver å få dem til å forstå at de ikke behøver å føle det på denne måten. Og lever de ikke sammen med noen som kan hjelpe, så er det viktig at de kan søke hjelp hos for eksempel hjemmesykepleien.

VIKTIG MED DIALOGEN MED PLEIERNE
Turid Skei Tønset har lang erfaring i faget. Sin egen kunnskap prøver hun i så stor grad som mulig å dele med sykepleierne rundt seg.
– Måling av øyetrykket er ikke alltid så lett. Og det er ikke lært i en håndvending. Alle har vi vært nye en gang, så det er viktig at vi har gode læringsprosesser på avdelingen. Øyetrykket er noe som pleierne gjør som selvstendig arbeid, ellers er det mye de bør kunne om glaukom og behandlingen av sykdommen. Det er ofte pleierne som har mest og best tid med pasientene, derfor er det så viktig at de kan svare på spørsmål og vise at de er opptatt av pasientenes situasjon.
En gang i måneden har vi fast undervisningstid for øyesykepleierne og tar for oss et spesielt fagområde. Jeg underviser i både teori og praksis, slik at pleierne får en helhetsforståelse.
I hverdagen prøver jeg ellers å forklare underveis, når pleierne hjelper til. Disse ”smådryppene” blir totalt sett det viktigste.
Når en pårørende er med til sykehuset, men ikke ønsker å være med inn på kontroll, kan det være viktig at en pleier tar kontakt med den som venter og spør om vedkommende har noen spørsmål, eller er urolig for noe i forhold til den som er til kontroll.

LIKEMANNSARBEID – SNAKKE MED LIKESINNEDE
Norsk Glaukomforening får støtte til såkalt likemannsarbeid, som blant annet betyr at noen med glaukom snakker med, støtter og svarer på spørsmål fra noen andre som har glaukom. Dette kan skje på telefon eller ved fysisk møte. Livshistorier fra glaukomikere i Norsk Glaukomforenings medlemsblad defineres også som likemannsarbeid.
Turid tror det bare vil bli en økende etterspørsel etter likemannsarbeid. Å leve med glaukom er ikke bare å leve med en sykdom, men å leve med en endret livssituasjon – der det beste er å i minst mulig grad tenke på seg selv som pasient.

BEDRE INFORMASJON OM ARVELIGHET
Turid har allerede nevnt at Glaukomforeningen arbeider med å lage en egen brosjyre om glaukom og arvelighet. Dersom du har glaukom i familien, er sjansen større for at du selv kan utvikle sykdommen. Derfor bør du sjekke øynene dine, selv om ikke noe tyder på at du er rammet. Og øyelegene bør alltid stille spørsmål om pasientens nærmeste familie har fått sjekket øynene.

– Har du barn? Dette er et spørsmål jeg alltid stiller en ny pasient, sier Turid.
Er svaret bekreftende, så råder Turid vedkommende til å be barna om å bestille en time hos øyelege for en generell undersøkelse. Hun følger også opp dette temaet ved senere kontroller. Det er ikke alltid barna ønsker å sjekke synet, av ulike grunner, men hun gir seg ikke så lett og forklarer moren eller faren hvor viktig dette er. Dersom barna kommer raskt til undersøkelse og får bekreftet at de har glaukom, er sjansen samtidig stor for at sykdommen i liten grad har utviklet seg. Med riktig behandling vil det da være stor mulighet for at de kan beholde et normalt syn livet ut.
Hun gir også pasientene Glaukomforeningens flotte og informative brosjyre om sykdommen. Den er ikke bare viktig for pasienten selv, men for alle pasientens nærmeste. Den er skrevet i et lett og levende språk, er fargerik og fokuserer mye på det å leve med sykdommen.

MØRKETALLENE
Halvparten av glaukomikerne i Norge vet ikke selv at de er det. Du kan leve med sykdommen uten å merke det. Du har ingen smerter og opplever å se det du skal se. Det er dette som er utfordringen. For dem det gjelder – og for øyelegene.
– Hvordan får vi disse personenes oppmerksomhet? spør Turid.
Hun påpeker at ingen vil bruke tid og krefter på å finne ut hvilke sykdommer de ikke har. Og som nevnt vil de ofte ikke merke at det er noe galt med synet selv om de i mange år kan ha levd med glaukom. Hun mener folkeopplysning er stikkordet.

Norsk Glaukomforenings åpne møter rundt omkring i landet blir derfor viktige fremover. De møtene som foreningen har gjennomført i år har gitt godt oppmøte og gode presseoppslag. Dette gir mulighet for å informere og stille befolkningen generelt følgende spørsmål: ”Er det noen i din familie som har hatt eller har grønn stær/glaukom eller som drypper eller har dryppet øynene sine?” Hvis alle kunne tenke gjennom dette spørsmålet, spørre sine foreldre og andre slektninger, og ta en tur til øyelege dersom noen svarer bekreftende på spørsmålet – ja, da kan vi få ned mørketallene.

– Det hadde vært fantastisk, så vi må bare stå på videre! Sier Turid.

SAMARBEID MED ANDRE SYKEHUS
Øyeavdelingen på Ullevål har utarbeidet noe informasjonsmateriell selv. De gir blant annet ut skriftlig informasjon om operasjonene.
– Jeg ser at vi på dette området bør kunne samarbeide mer med andre sykehus, sier Turid.
– Igjen er det tidsfaktoren som spiller inn. Men jeg ser jo at det beste er at vi samkjører dette arbeidet. Vi må kunne dra nytte av hverandres kunnskap og det materiellet som er utarbeidet hos den enkelte. Da vil vi faktisk spare både tid og kostnader.

PRESENTASJONSTEKNIKK
Turid Skei Tønset har aldri vært på kurs i presentasjonsteknikk, men jeg ser at hun i dialog med sin pasient Kirsten Gjessing greier å skape en trygg og hyggelig atmosfære. Har Turid noen råd til andre øyeleger og til pleierne?
– Jeg er veldig bevisst på ikke å bruke fremmedord. Det finnes mange spesialuttrykk som det kan være fristende å bruke, og ofte kan det være vanskelig å forenkle. Men jeg prøver! Jeg prøver også å vurdere fra gang til gang hvilken informasjon pasienten kan ha behov for og hvor mye det faktisk er mulig å oppfatte.

Hun synes det viktigste i et møte med pasienten er å skape en trygg atmosfære – å skape et tillitsforhold. Informasjonsmateriellet til foreningen gir svar på de fleste spørsmål. Dette kan studeres i fred og ro og vedkommende kan stille spørsmål ut fra dette ved neste kontroll.
Hun tar alltid utgangspunkt i at pasienten vet svært lite om glaukom og tenker på det som om hun står på toppen av en trapp og pasienten står nederst. Det er hun som må komme pasienten i møte – hun må gå helt ned til pasienten. Så kan hun hjelpe vedkommende oppover – trinn for trinn.

Turid Skei Tønset fikk midtveis i dette intervjuet en telefon om at en nylig operert pasient sto i resepsjonen og klaget over smerter. Turid ba da vakthavende om å undersøke vedkommende umiddelbart, og komme tilbake til henne dersom det var behov for hennes kompetanse. Nå ringer telefonen igjen og vi må avslutte intervjuet. Hun har en hektisk hverdag. Norsk Glaukomforening er glade for at hun som styremedlem også ønsker å bidra i sin fritid med å hjelpe glaukomikere.